Jo Yngve Svensen

Jeg husker en dag jeg satt i kantina på videregående med noen fra klassen min. Av en eller annen grunn kom vi inn på temaet penger, og jeg husker at flere de hadde vært mye lykkeligere om de hadde hatt mer penger.

 

For meg var det sjokkerende å høre! Jeg vokste nemlig opp i en familie hvor foreldrene mine, ved måten de levde livet sitt på, hadde lært meg noe helt annet. Og jeg hadde fått med meg noen helt andre tanker fra å gå i kirka: Jeg hadde lært at i Guds rike er det totalt motsatt; hvor det er de som ingenting har som eier alt (2. kor 6,10), og de som gir som får (Luk 6,38).

Men det er en stor forskjell på å vite hva som er rett, og på å leve det ut. Og selv om jeg tenkte annerledes enn mine klassekamerater om hva som ville gjøre meg lykkelig, hadde nok penger en ganske stor plass i livet mitt allikevel. Og senere, da jeg ikke lenger fikk alt jeg trengte fra mamma og pappa, ble penger stadig vekk en kilde til bekymring. Å være generøs og gi pengene videre var heller ikke alltid like lett.

Det er en stor forskjell på å tro på Gud og på å kjenne Gud. Når vi kjenner Gud, vet vi ikke bare om hans karakter, men vi kjenner og har erfart den. Vi kan for eksempel vite i hodet vårt at Gud er trofast og forsørger oss, men har det kommet på plass i hjertet? En tanke jeg en gang ble utfordret av var at om jeg bekymrer meg, kjenner jeg da Gud sånn på ordentlig? For om jeg kjenner Gud, da vet jeg jo at jeg ikke trenger å bekymre meg, for trofasthet er en del av hans karakter.

I Norge har vi det så godt materielt sett at det på en måte er litt sånn at vi ikke helt trenger Gud – i hvert fall ikke på det økonomiske plan. Men kanskje ønsker Gud å utfordre oss til å gå utenfor komfortsonen og sette oss i posisjoner hvor vi faktisk er avhengige av ham?

Da jeg tok Disippeltreningsskole opplevde jeg at Gud tok meg ut av komfortsonen og utfordret meg på å bli mer generøs med pengene mine. En dag skulle vi ta opp en kollekt, og vi fikk beskjed om å spørre Gud om hvor mye vi skulle gi. Jeg fikk tallet 1000, og tenkte at det var jo litt mye, men at det skulle kunne gå. Men da Gud presiserte at det var dollar han mente og ikke kroner, ble jeg ganske svett! Jeg visste at jeg ikke hadde nok penger til misjonsturen vi skulle ha på slutten av året, men i lydighet til Gud ga jeg pengene allikevel. Og ja, jeg fikk dratt på den misjonsturen, selv om jeg gav bort pengene.

Jeg tror også at Gud ønsker at vi skal bli kjent med ham, og en stor del av det handler om å bli kjent med karakteren hans. For å bli kjent med Guds trofasthet tror jeg vi er nødt til å sette oss selv i posisjoner hvor vi skjønner at dette er for stort til at vi kan klare det selv. På denne måten kan vi personlig erfare at Gud er det han sier han er.

Personlig har jeg lært mye om Guds trofasthet ved å jobbe i Ungdom i Oppdrag. Det er nemlig ingen av oss som får lønn, så vi er avhengige av folk rundt oss som støtter oss økonomisk. I begynnelsen bekymret jeg meg ganske mye for hvordan det skulle legge seg til rette med økonomien, men den bekymringen bli mindre og mindre etter som jeg lærer å stole mer og mer på Gud og ble mer kjent med hans karakter.

I våres lurte jeg litt på om jeg skulle slutte å jobbe i Ungdom i Oppdrag. En av grunnene til det var økonomien, og at jeg i de siste månedene hadde mistet flere av de økonomiske støttepartnerne mine. Men etter mye om og men bestemte jeg meg for å fortsette. For meg var det et stort steg i tro, for jeg innså at jeg i løpet av sommeren trengte å øke den månedlige støtten min med 3000 kroner. På slutten av sommeren dro jeg i et bryllup, og der var det ei dame som jeg aldri har truffet før som grep tak i meg og sa hun ville støtte meg. Senere ringte hun meg, og fortalte at hun ville støtte meg med 3000 kroner – akkurat det beløpet jeg hadde sitt meg som mål!

Dette er bare et eksempel hvor jeg har opplevd at Gud forsørger. Og i dag kan jeg si at jeg ikke bare vet i hodet mitt at Gud er trofast, men at jeg kjenner Guds trofasthet – det har blitt en sannhet som har festet seg i hjertet mitt.

Jeg lyst til å oppmuntre deg til å ha tro for det som i verdens øyne ser umulig ut, faktisk er mulig. For sannheten er at det er Gud som er universets konge, og alt tilhører ham. Jeg vil utfordre deg til å tørre å trø ut av båten og stige ut på vannet, slik som Peter gjorde. Da vil du erfare at Gud er trofast og er en god far som forsørger for sine barn, og at vannet faktisk bærer.

Men det er viktig å presisere at dette ikke handler om at vi skal ha masse for oss selv. Gud velsigner oss slik at vi kan være til velsignelse for andre. Som kristne er vi en del av Guds rike, og er kalt til å være annerledes. Alt det verden forteller oss er at vi må karre til oss mest mulig for oss selv. Men la oss heller være mennesker som elsker å gi til andre og være til velsignelse. Da vil vi oppleve at løftet som Gud gir i Lukas 6,38 er sant:

«Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

 


Jo Yngve Svensen

  • 27 år gammel, fra Hamar.

  • Har siden 2010 jobbet på Ungdom i Oppdrag (UIO) sitt senter i Skien.

  • Driver hovedsakelig med ledertrening og lovsang, og er en del av redaksjonen for Mot Målet (et magasin som utgis av UIO).